I februar 2004 var ikke Facebook veldig imponerende. Det startet med en forholdsvis enkel webside for Mark Zuckerberg og hans studiekamerater ved Harvard. På den enkle websiden kunne de legge ut informasjon om seg selv. Åtte år senere har Facebook utviklet seg til å bli verdens største sosiale nettverk med over 800 millioner brukere.

Lettfattelige symboler gjør det enkelt for brukeren å publisere bilder, filmer, og linker, eller å like og kommentere hva vennene har lagt ut. Brukerne investerer selv i relasjonen de har med Facebook ved at de stadig oppdaterer og personliggjør sine egne presentasjoner og omtale om sitt eget liv. Så langt er alt såre vel. Eller er det det?

 
På Facebooks F8-konferanse i september i år, videreførte Zuckerberg dette til et nytt nivå. Statusoppdateringer fra dine venner er nå prominent plassert til høyre på forsiden. Du blir som før oppfordret til aktivt å publisere hva du tenker og gjør. I tillegg blir også informasjon fra andre applikasjoner som du har valgt å godkjenne, publisert i din status. Dette kan være stedsangivelser, score på spill, hvilken musikk du lytter til på Spotify og så videre. Du kan velge at dine venner kan følge med på hvilke filmer du ser, hva du leser, hvor mye og når du trener. Facebook ønsker at du skal samle og publisere stadig mer informasjon om deg selv og det du gjør. For Facebook er dette viktig, det fører til at folk tilbringer mer tid på siden, og verdien av annonser øker. Selskapet vil dermed også kunne hevde at annonsenes treffsikkerhet blir stadig bedre fordi de kan relatere seg til personlige interesser, nevnte produkter og tjenester og steder som publiseres.

 
Spørsmålet nå er likevel om dette blir for mye av det gode. Er vi i ferd med å oversvømmes av triviell informasjon? Er det interessant å bli eksponert for stadig oppdatert informasjon om hvilke melodier dine venner hører på til enhver tid? Eller er det kanskje snarere heller bare irriterende? Ett forhold er om brukeren virkelig ønsker å gi fra seg all denne informasjonen, og hvem som i virkeligheten eier denne informasjonen etter at den er eksponert. Mitt anliggende i denne kommentaren er likevel hensynet til leseren som besøkende snarere enn aktiv produsent av innhold. I hvilken grad utfordrer Facebook brukernes tålmodighet i dette havet av trivia og faktainformasjon? Hvis vi skal måtte bade i all denne – i prinsippet unyttige informasjonen – hver eneste dag, får vi på ett eller annet tidspunkt Facebook-infarkt.

De sosiale mediene utmerker seg med usedvanlig, nærmest epidemisk, vekst og spredning. Facebooks hegemoni kan derfor raskt bli utfordret av andre dersom man ikke finner den riktige balansegangen.

Ni av ti bilførere hevder at de alltid bruker blinklys i trafikken. Dette sier en undersøkelse Storebrand Forsikring har fått utført. Det tror vi bare sånn passe på. Det stemmer heller ikke overens med undersøkelser Trygg Trafikk har utført som tyder på at syv av ti har opplevd farlige situasjoner i trafikken som en følge av manglende bruk av blinklys de siste fem årene.

 
Hvorfor er det så vanskelig? Basert på egne erfaringer som sjåfør over mange år, blir det bare verre og verre. Og det kan se ut som om manglende bruk av blinklys henger sammen med offensiv, for ikke å si aggressiv kjøring, for høy fart, hasardiøse forbikjøringer, køsniking, og nå også manglende blinking ved retningsforandringer i trafikken. Uten at jeg har sett eller foretatt holdbare undersøkelser, er inntrykket sammenfallende med den treffende undersøkelsen Dine Pengers Tom Staavi skrev om tidligere i år vedrørende de som jukser mest i trafikken. Listen toppes av BMW, tett etterfulgt av Audi. For egen regning vil jeg gjerne tilføye at disse to bilmerkene etterfølges rimelig tett av VW Passat – ”wannabe Audi” fremfor noen.

Det er mulig disse bilmerkene appellerer spesielt til mennesker av en personlighetstype som er opptatt av fart, kjøreegenskaper og med sterke individualistiske trekk. Det er kanskje her vi treffer adferdsmønsteret vi enklest kan oppsummere som hensynsløs kjøring. Kjøring som vitner om at sjåføren først og fremst er opptatt av seg selv og sin egen fremkommelighet. Det en slik sjåfør ikke har forstått, er at bilkjøring i trafikken ikke er en individuell øvelse. Å delta i trafikken er faktisk det motsatte, det er en organisert bevegelse av mange ulike personer og kjøretøy. Forutsetningene for at dette skal gå bra, eller i alle fall ved et minimum av friksjon og ulykker, er nettopp at man forholder seg til et ensartet sett av regler og akseptabel oppførsel. Å ta hensyn til andre er noe av det viktigste du gjør.

Det ser ofte ut som om den typiske BMW og Audi ikke har blinklys, eller at det i beste fall er ekstrautstyr. Sjåføren nedlater seg i alle fall ikke til å benytte lyset for å gi beskjed om at han eller hun skal svinge verken hit eller dit. Bilen lar seg tydeligvis styre der sjåføren ønsker, uten bruk av blinklys, og da er det vel greit?

 
Jeg tror problemet sitter mellom ørene på sjåføren. Han eller hun har ikke forstått at det å kjøre bil grunnleggende ikke er noe man gjør som enkeltstående person, men som et ledd i et større system. Sjåføren føler seg alene og fri i sin egen bil. Det man ikke har fått med seg, er at de umiddelbare omgivelsene faktisk har behov for å vite hva bilen har tenkt å foreta seg, hvor den skal. Vi er ikke tankelesere.

 
Jeg føler meg av og til dum når jeg som eneste bil som skal inn eller ut av en hovedvei, er den eneste i bilkøen som blinker. Så tenker jeg, det at man ikke blinker, er det fordi man er sløv eller ikke gidder, eller er dette noe annet? Føler man at det å gi beskjed om hvor en skal, er å gi fra seg individualitet og frihet? Er det en form for opprør, man skal vise at man er laidback og avslappet i forhold til regler? Man er kanskje ikke tøff nok når man holder seg til reglene? Dette med manglende bruk av blinklys er alvorlig nok, Trygg Trafikks undersøkelser tyder på det. Det er vel likevel kanskje et symptom på noe mye mer alvorlig dersom dette er en holdning som kan overføres til andre lovregulerte områder i samfunnet, som skatt, tollkvoter og svart arbeid?

Kulturminister Anniken Huitfeldt og regjeringen for øvrig skal ikke blande seg inn i hvilke kanaler og formater norske fotballandskamper vises på. Denne form for nord-koreansk politikk hører ikke hjemme i et moderne samfunn som Norge.

I forbindelse med landskampen mot Danmark, ble det fokus på hvem som sendte kampen på TV. Politikere med medietekke kan med fordel bruke sine talenter på andre og viktigere saker. At kulturministeren benyttet anledningen til å aktualisere hvilke idrettsarrangementer som skal være tilgjengelig på allmenne TV-kanaler, er betenkelig.

Tidspunktet var sikkert ikke tilfeldig valg, midt i innspurten av valgkampen. Fotball engasjerer store grupper. I diskusjonen fikk vi alle vite at KrF-leder Knut Arild Hareide har Canal +, kanalen som viste kampen. Bortsett fra ren populisme og folkelighet – hva sier dette egentlig om våre folkevalgte? Har de ikke viktigere saker å befatte seg med? Hvor ble det av transport- og næringspolitikken, eldreomsorgen, helsetilbudene og miljø? Nei, bare vi får se fotball så er alt i orden.

Ren populisme

Nå vil Anniken Huitfeldt verne om de viktige idrettsarrangementene som samler nasjonen. Det er synd dersom folk må betale for å se de viktigste idrettsbegivenhetene ifølge henne. Dette er ikke bare tøv, det er farlig tøv. Kulturministeren overser fullstendig at det i et fritt samfunn med et mediemangfold er opp til ulike kanaler og nettverk å by på ulike programkonsepter og begivenheter basert på kommersielle vurderinger. Begivenheter som de olympiske lekene og fotball-VM er ikke idealistiske tiltak. Dette er økonomiske interesser i multimilliardklassen. Rettigheter kjøpes og selges, og forretningsavtaler inngås for å vinne markedsandeler og publikum. Begivenheter i denne klassen er tvers gjennom kommersialiserte, og har mer enn nok interesse og potensial til å få eksponering.

Disse mekanismene ønsker enkelte politikere å begrense. Lille Norge er selvsagt ikke i stand til å oppheve at dette er et internasjonalt rettighetsmarked. Men med oljepengene kan vi kanskje subsidiere visse kanaler slik at de får råd til å kjøpe rettigheter fri til et allment publikum. Det gjør det vel ikke gratis, det betales bare på en annen måte, på bekostning av eldre, helse, skole, vei, miljø og nødhjelp. I tillegg gir det et signal om at vi i Norge er villige til å sponse vår velfødde og rike befolkning med timevis med sport, i stedet for å benytte midler til mer preserende behov i inn- og utland. Problemet med doping innen idretten har nå smittet over på politikerne, og vi må alle stille opp og motta våre doser.

Rettigheter kjøpes og selges

Enda verre er det kanskje at kulturministeren ønsker seg tilbake til de gode gamle NRK-monopoltidene før vi fikk det fargerike mediemangfoldet. Nå skal noen igjen bestemme hva det norske folk skal se på, bry seg om og diskutere på jobben dagen derpå. I tillegg til de olympiske lekene og fotballmesterskapene VM og EM, synes man av en eller annen grunn at cupfinalen for menn i fotball, VM på ski og alpint, VM i skiskyting og skifestivalen i Holmenkollen er viktige nasjonale begivenheter det skal prioriteres at vi skal følge med på. Hva med roing, håndball, Norway Cup? Birkebeineren? Eller NM i dart og sjakk? Alternativt andre kulturformer som sesongåpningen i Operaen, Spelet på Stiklestad eller Øyafestivalen? Er ikke slike ”begivenheter” kanskje enda mer utsatt for konkurransen og virkelig trenger å bli hjulpet opp og frem?

Dette er ikke bare et gufs fra tidligere tiders formynderpolitikk. Det er direkte forstemmende at politikere bruker tiden sin på folkets bekostning på å sitte og spekulere ut en slik liste. Kan de ikke holde seg til de viktige spørsmålene og de uløste oppgavene i vårt samfunn? Markedet klarer fint å håndtere norske landskamper!